Helena og Tekla

Helena (til venstre) og Tekla er barn som vi har hatt siden starten av Agape i 2000.

De er begge ferdig med grunnskolen og venter på resultatene fra diverse eksamener.

Begge har også gjort unna et halvt år med data, ved et senter som heter Nazaret centre – Njombe.

Resultatene er slik at Helena Ngowo skal gå på lærerskolen, for å kunne undervise barn i grunnskolen. Hun skal gå på KKK – Mbeya Lutheran Teaching college.

Tekla Mwenda fikk ikke gode nok resultater til å komme inn på lærerutdanningen, så hun vil prøve å forbedre karakterene sine. Hun ønsker nå å fortsette med datastudiene sine og få en bachelor grad etter tre år. Problemet er om hun vil få noe jobb innen for dette området når hun er ferdig. Derfor har hun ikke helt bestemt seg for om hun skal vente på resultatene for å oppnå bedre karakterer og studere noe annet, eller om hun skal gå videre med datastudiene.

Vi er kjempeglade for at barna som vi startet med er blitt så store at de blir ferdig med grunnskolen. Dette er en stor støtte for prosjektet, fordi nå kan de hjelpe de andre barna som ikke er kommet like langt. De blir på en måte et forbilde for de andre barna som kommer etter.

Jeg så selv med egne øyne hvordan Helena og Tekla la sin sjel i å hjelpe de andre barna da jeg var i Tanazania i julen 2006. De var til stor hjelp for oss alle. Idéen med prosjektet er at disse barna skal kunne hjelpe oss når de er ferdige med utdannelsen sin. Med andre ord, barn som er foreldreløse har større hjerterom for å hjelpe andre enn oss som er vokst opp med foreldrene våre.

Dette var en kort historie om Helena og Tekla fra Agapeprosjektet.

Historien om Noris fra Tanzania

Jeg heter Noris Mwani og er foreldreløs. Foreldrene mine døde da jeg gikk i 6. klasse i 2004. Senere samme år døde morfaren min bare 58 år gammel. Da var jeg helt alene, men en onkel fra Matiganjola kom og hentet meg mot slutten av 6. klasse. Fosterforeldrene mine rådet meg til å søke Agape. Da ville jeg få hjelp til å bli ferdig med 7. klasse. Etter endt eksamen i 7. klasse ble jeg hjemme for å vente på svarene fra eksamen.

Uheldigvis/heldigvis? kom det en person hjem til oss. Hun ville ha meg med til Iringa for å jobbe for familien hennes. Der jobbet jeg et helt år, så begynte problemene da jeg spurte om reisepenger til Matiganjola. Det fikk jeg ikke og ikke noe svar på hvorfor.

En uke senere sa jeg at jeg trengte pengene for å komme hjem til videre skolegang. Det nektet sjefen meg. Hun sa bare at jeg fikk velge hvem jeg ville gifte meg med. Enten sønnen hennes som holdt sammen med en gruppe som ikke hadde gode hensikter, eller en onkel av sjefen som bodde i Matiganjola. Han hadde kone og tre barn. Jeg ble helt ute av meg da jeg hørte dette. Sant og si så mistet jeg håpet og troen som jeg bar i mitt hjerte. Jeg nektet og sa at jeg kan ikke gifte meg. Ikke er jeg gammel nok til å ha ei heller ønsker jeg å ha noen kjæreste. Jeg var kun fokusert på å få fortsette skolegangen min. Da sjefen hørte dette ble hun sint og begynte å baksnakke meg. Sant og si såret hun meg veldig med det hun sa. Det var ting som virkelig kan slå beina under en. Men Gud hjalp meg som han alltid kan og gjør. Da jeg nektet å gifte meg sa de at jeg ikke kunne reise hjem. Så jeg fant ut at jeg bare fikk godta det de sa.

Sjefen sa ha det til meg og fortalte at hun skulle i bryllup til svigerinnen sin. Det var alt og jeg ble alene igjen sammen med barna og mannen hennes. Da spurte jeg mannen hennes om penger for å reise hjem. Han hjalp meg med det og var grei mot meg. Vel fremme i Makambako møtte jeg på sjefen min. HVOR SKAL DU? SPURTE HUN. Jeg sa at jeg skulle hjem for å begynne på skolen. Det nektet hun meg.

Hun tok meg rett og slett til Njombe. Der bodde jeg hos en slektning av sjefen. Han hadde kone og barn. Jeg var der til 2. november 2006 da de hadde bestilt drosje for å frakte meg til Matiganjola. Ute av drosjen ramlet jeg, svimet av og begynte å gråte. Alle som samlet seg der viftet med papir for å få meg til hektene igjen. Jeg skjønte ikke helt hva alle sa. Fosterforeldrene mine fortalte at jeg var kommet tilbake for å få bekreftet at jeg vil gifte meg med onkelen til sjefen.

Da begynte jeg å gråte og si at jeg ville ikke gifte meg, men først og fremst fortsette med skolegangen. Det var samlet mange slektninger fra min side og onkelens side sammen med høvdingen (ordfører) i Matiganjola.

De begynte å spørre meg om jeg kjente disse menneskene. Det gjorde jeg ikke. Jeg spurte hva gjelder alt dette? Jo, sjefen min har betalt brudeavgift fordi jeg hadde sagt ja til å gifte meg med onkelen hennes. Jeg kvapp til og sa at sjefen hadde dratt til Matiganjola for å overvære svigerinnens bryllup. Jeg spurte: hvordan har det seg at dere har tatt i mot brudeavgift uten mitt samtykke? I tillegg har han kone og tre barn!! Sjefen og slekten hennes ble overrasket og sammen forlot de huset i raseri. De reiste til onkelen til sjefen. De hadde kofferten med alle klærne mine i taxien. Ved 10-tiden om kvelden kom de tilbake og begynte å slå bestefaren min. De ønsket å bære meg bort med makt. Men Gud hjalp meg slik som bare han kan. Han hadde det gode øyet vendt mot meg. Tidlig om morgenen ble nemlig en del av følget tatt av politiet. Vel fremme på politistasjonen forklarte jeg alt sammen fra mitt ståsted. Nå ligger saken hos retten og den kommer opp den 9. februar 2007.

Altså jeg liker skolen og har begynt å lese litt forskjellig: historie – geografi – biologi frem til nyttår 2006. Mitt største ønske nå er å få fullføre skolegangen min, altså begynne i 8. klasse (form I). Heldigvis kom Godluck i julen og han ble veldig, veldig lei seg da han hørte historien min. Jeg fikk bli med til Dar den 9. januar 2007. På veien kjørte vi innom et sted hvor Godluck har fått skoleplass til meg. Jeg ønsker virkelig å fullføre skolen. Like ved Iringa hadde vi en bilulykke, hvor bilen havnet på taket. Men Gud holder en hånd over alle sine. Gud har all makt og vi kom fra det alle uten mén, bortsett fra Godluck. Han fikk et sår på høyre armen. Det var ikke mye å være redd for, for Gud tar vare på alle sine. En engel var med oss og derfor kom vi greit fra ulykken. Bilen var ødelagt, men vi fikk rettet litt på den i Iringa. Etterpå dro vi videre til Dar. Dit kom vi sånn ca. kl. 4. Gud ser til alle sine. Neste dag dro vi til sykehuset. Der fikk jeg vite at jeg var frisk som en fisk. Jeg takker Gud for alt som han har gitt meg.

Kunnskap har ingen ende.
Kunnskap er nøkkelen til livet.
Kunnskap er grunnlaget for de gode ideene.

Jeg ber deg Gud om at vi får ha det trygt og godt. La oss alle fortsette å be for hverandre. Det jeg ber om Gud er at baba (Godluck) har hjulpet meg veldig, veldig mye. Velsign ham Gud og skolen i Emmaberg Secondary School i Makambako.

Dette er slutten på historien min. Velsign oss Gud og gi oss tro til å fortsette å be for hverandre.

Hilsen fra Noris Ernest

Oversatt av Solveig U. Chongolo